Etappe 79, Samana til Cartagena i Colombia

Onsdag 26. april 2023. Onsdag 19. april startet vi på turen til Colombia. Inn i bukten til Samana blåser det godt hele døgnet, men minst om morgenen. Så vi la tidlig avgårde, halv syv var vi i gang på etappen. Turen ut av bukten er ca 3 timer og det er motorkjøring hele veien. Ute fikk vi vind opp i 10-12 m/s omtrent rett i fleisen, så det var bare å begynne å krysse. Vi jobbet oss nedover langs øyens østside og visste det ville ta oss nesten et døgn før vi kom ut i åpent farvann og kunne sette kursen rett mot mål. Natt til torsdag forsvant vinden helt og vi måtte starte motoren. På formiddagen fikk vi litt vind 3-5 m/s, slik at vi kunne slå av motor og bare seile. Fremdriften var ikke den beste, men vi hadde god tid. Natt til fredag forsvant vinden igjen og vi måtte kjøre for motor. Fredag morgen oppdaget Janni at skjøtefeste på storseilet ikke var som det skulle. Det viste seg at sømmen i de båndene som holdt trinsen på skjøtet var godt i oppløsning og 2 av båndene var helt løsnet, mens det siste båndet var halveis av. Jeg fant frem nål og tråd slik at vi kunne sy litt. Men det var lettere sagt enn gjort. Først knakk nålene i syhåndtaket slik at det ikke kunne brukes. Å presse igjennom bare en nål gikk ikke, selv med nålhanske. Så jeg laget en syl, slik at vi laget et lite hull som vi fikk nålen gjennom. PÅ denne måten fikk vi sydd litt. Men etter mange timer og liten fremdrift la vi hodene i bløt. Det endte med at på det siste båndet satte vi inn 2 skruer med store skiver på begge ender og teitet godt opp. Dette så ut til å holde båndet godt på plass. Vi satte også inn noen sting slik at styrken ble enda bedre. Spent tok vi ut seilet. Løsningen ser ut til å fungere bra. Vinden holdt seg borte. Lørdagen var det havblikk og vi brukte anledningen til å ta oss et skikkelig deilig bad. Temperaturen i luften var nesten 30 grader og litt kaldere i vannet. Deilig med et bad midt ute i det karibiske hav.

Lørdag kveld sa autopiloten takk for seg. Vi hørte motoren spinne rundt, men ingen action på styringen. Jeg tømte rommet bak, 5 dieselkanner, bøtter og alt annet vi har oppbevart der. Ned i rommet og tok et overblikk. Ingen løse deler, så gamle problemer var det ikke denne gangen. Men autopilolten kjentes veldig varm ut. Jeg demonterte autopiloten fra festene sine og tok den opp i cockpiten. Skrudde den fra hverandre og så etter problemer. Clutchen ser ut til å ha sluttet å virke. Lageret ser ut til å være brent. Starlinken gå oss internett, så vi googlet i alle retninger for å se etter løsninger. Ut på natten lot vi autopilot være autopilot og styret manuelt på korte vakter. Søndagen fant jeg frem den gamle autopiloten som var ødelagt i spekkhoggerangrepet. Plukket den fra hverandre og tok ut clutchen. Teste den og hørte at den slo inn. Jippi, monterte sammen og reagerte på at lageret i clutchen virket ødelagt her og . Og dessverre, det var ødelagt slik at vi var like langt. Det var bare å planlegg vakter for manuell styring resten av turen. Det gikk jo greit når havet var dønn stille, ingen bølger ingen vind.

I løpet av de neste dagene fikk vi besøk av delfiner, en flokk med hvaler dukket også opp. Og akkurat når Janni planla neste badestopp, dukket et Portugisisk krigsskip opp. Dette er en manet som ved berøring gir ekstrem smerter og er farlig å komme borti. Badingen ble utsatt til en annen gang.

Natt til tirsdag kommer vinden tilbake og med den også bølger. Savnet etter autopiloten merkes nå ekstremt høyt. Høy medsjø med variable strøm er krevende å styre i. Vi prøvde oss på 3 timers vakter om natten, men det viste seg å være for slitsomt. Vi jobbet oss gjennom natten og dagen og ble trøttere og trøttere. Ut på kvelden kom vi inn i beltet utenfor Columbia som er kjent for sin vind, bølger og strøm. Vi hadde nå redusert vaktene enda mer og begynte å bli sliten og lei. Vi lurte litt på hvordan vi skulle klare og komme oss gjennom den siste natten på en god måte. Trafikk fra skip begynte å ta seg opp og noen var litt for nærgående. Men vi kom gjennom natten og tidlig morgen fikk vi gitt beskjed til Colombian border control at vi var kommet innenfor deres grense. Ut på formiddagen fikk vi øye på Cartagenas skyline, høyhus på høyhus . Deilig. Utenfor den undersjøiske muren som beskytter bassenget fikk vi kalt opp havnekontoret og fikk den nødvendige tillatelsen til å entre bassenget. Vel inne og opp utenfor marinaen kastet vi anker og fikk lagt oss til ro. Vi hadde et par timer på oss før vi skulle møte agenten som skulle ordne med innsjekk og alt som skulle til for at vi fikk et lovlig opphold.

Møte med agenten og myndighetenes representant gikk fint, glad og fornøyd gikk vi og fant en restaurant, vi så frem til litt rødt kjøtt og en god øl. Jeg kan love dere at det ble en tidlig kveld og 2 som sovnet fort og tungt.